Multiple Stitches – sight in absence
Aslaug Magdalena Juliussen

 

Synet

Å tre inn døren og over terskelen til en kunstutstilling er en handling som helt grunnleggende utfordrer evnen til å se – evnen til å orientere seg, erfare verden og trekke konklusjoner anført av synssansen.  Jeg vil gjerne rette oppmerksomheten mot at Aslaug Magdalena Juliussens allerede i tittelen Multiple Stitches – sight in absence leder publikum mot å bli bevisst på hvordan man ser. Kanskje særlig hvordan man ser på kunst. Et sted å starte er paradokset i tittelen. Slik jeg forstår det, inviterer hun oss til å ta stilling til følgende spørsmål: ”Hvordan kan man se noe som helst, hvis synet er fraværende?”

 

Det er min overbevisning, at løsningen på denne gåten ligger i verkene – for det er det man gjør når man ser kunst – man henvender seg til kunstverkene. Noen ganger for å finne en bestemt mening, andre ganger for å finne en nøkkel til hva kunstneren vil fortelle. Men kanskje er det aller viktigste, i denne sammenhengen,  å finne en forståelse for hvordan kunstneren forteller.

 

Etter en rekke samtaler med Aslaug har jeg forstått at for henne er dette hvordan fullstendig vevet sammen med hennes utforskning av materialer. I tråd med hennes kunstneriske prosjekt de siste 17 årene er det først og fremst hvordan hun bruker materialer som tekstil, bein og hår som er grunnleggende for hvordan hun forteller. Det hvordan materialene bearbeides og sammenstilles som skaper det helt karakteristiske rommet som er hennes kunstnerskap. Utstillingen i Nordnorsk Kunstnersenter er en installasjon som presenterer blomster- og dørinspirerte objekter. Både kunstnerskapet og installasjonen kan betraktes som rom tilpasset refleksjoner omkring de nære omgivelsene, med mer og mindre klare referanser til arktiske områder. Rom hvor man kan spore lag på lag med fortellinger og referanser, men der det er uvisst hvorvidt disse skal tilsløres eller avdekkes.

 

Å ta i bruk organiske materialer, hovedsakelig fra dyr, startet for Aslaug  på slakteplassen under reinslakta. Det var i restavfallet – de delene av dyret som ikke lenger utnyttes i moderne reindrift – at hun fant nye materialer som kom til å følge henne. At det døde dyrets billedlige kvaliteter er et utgangspunkt, bringer med seg spørsmål rundt liv og død.  Slik står hennes arbeider i dialog med tradisjonelle stilleben, hvor blomster er et sentralt motiv. Stilleben viser ofte frodige og svulmende blomstermotiver, avbildninger av avkuttede blomster, som man vet vil visne og død hen uten kontakt med røttene og jorda som gir dem næring. I denne utstillingen er blomstene stivnet , eller frosset i sin forgjengelighet, på samme måte som et bilde ofte refererer til et øyeblikk. Et øyeblikk der tiden får stå stille, hvor det blir rom for kontemplasjon over levd liv, og en påminnelse om at livet er forgjengelig.

 

Parallelt med den eksisterende påminnelsen står blomsten som romlige komposisjoner, som fysisk bærer i seg kunstens arbeidsprosess med å sortere og bearbeide materialene. De er brutt ned til fragmenter gjennom skjæring, kutting og klipping, en prosess der materialenes potensiale for transformasjon er essensiell. Det er denne skapende  syklusen at verkene blir til som assemblager når de gjennom liming, sying, brodering og tekstile prosesser finner sine potensielle strukturer, sine egenskaper som overflate  og sine egenskaper som overflate og sin endelige form som kunstverk. Jeg vil insistere på å skrive at de finner sin form, for slik jeg forstår Aslaug når hun snakker om sine prosjekter, så utvikler de seg gjennom en dialog med materialene – både de fysiske og ideene.

 

Slik verkene er plassert i gallerirommet forholder de seg proporsjonalt til betrakterens kropp, og gir plass til forestillingen om kunstverket som kropp. Å innta dette perspektivet åpner potensialet for at man som publikum kan komme i kontakt med de kroppslige erfaringene som de animalske materialene bærer på. Samtidig kan det vekke tanker omkring den kroppslige erfaringen det er for kunstneren å skape. Paradokset her er at skapelsen som idé er knyttet til det å gi liv.

 

Blomstene og dørene står som to serier med arbeider som sammen utgjør en installasjon som fyller hele galleriet. Man kjenner umiddelbart igjen den reelle størrelsen av en dør der de broderte profilene i dørene tegner seg som tradisjonelle, velkjente og trygge bilder fra et hjem. Et urovekkende element ligger i at de fremstår som organiske. De henger som surrealistiske slakt i kroker og er ikke i stand til å bære sin egen form.

 

Hva innebærer det å gå gjennom en dør? En dør kan sees som en markør for en inngang eller en utgang. Den kan markere en overgang mellom det kjente og det ukjente . Dørene i denne utstillingen virker med sine hårete, og for meg umiddelbart groteske baksider, i det minste å formidle at det ikke er uten risiko. Kanskje ligger risikoen i det vi ikke evner å se, men som Aslaug ikke vil la oss se bort fra: Vår egen tilværelse som betraktende skapninger.

 

 

Hanne Gudrun Gulljord, kurator og formidlingsleder i Tromsø Kunstforening

 

 

Multiple Stitches – sight in absence

Aslaug Magdalena Juliussen

 

A sense of sight

Entering through the door of an art exhibition is an act that fundamentally challenges our ability to see – our ability to find our bearings, experience being, and infer based on our sense of sight. I would like to draw attention to the fact that Aslaug Magdalena Juliussen in her title, Multiple Stitches- sight in absence, wants to create an awareness of the act of seeing itself, specifically the act of looking at art. A place to start then, is to ask yourself the question: How is sight absent?

 

My conviction is that the answer to this question lies within the artworks themselves, as basically, that is what one does when looking at art, one addresses the artworks. Sometimes to uncover a specific meaning, on other occasions to find a key to what the artist is telling us. But perhaps the most important element to looking at art is to find an understanding of how the artist is telling a story.

 

In the art of Aslaug Magdalena Juliussen this how is intertwined with her choice of materials, and more specifically how she makes use of and explores the potential of these materials. The exhibition in North Norwegian Art Center is an installation that presents an assembly of objects inspired by flora and doors. Keeping with her artistic practise throughout the last 17 years, it is materials such as fabric, embroidery, bones and hair which are prominent in creating the characteristic space of her artistic oeuvre. A space where there is a room for contemplation around our immediate surroundings, with distinct references to the arctic. Here, layers upon layers of storytelling are present alongside the uncertainty of whether the act of creation is meant to conceal or expose their content.
The use of organic material, mainly animal fibre and bone, came to Aslaug´s practise during the slaughtering season in the reindeer herding community several years ago. In the piles of waste and residue among the parts of the animals no longer used in modern society, she found new materials that would come to mark her practice as an artist. The choice of the dead animal as a physically material, and the emphasis on its visual qualities, immediately bring on concepts and questions of life and death. In this manner, she sees her work being in direct dialogue with the tradition of the still life. Here, flowers are at the center stage. Traditionally the subject of flowers are depicted freshly cut and bulging, even though they have been cut from their roots and the soil that nourishes them. The sculpted flowers in this exhibition are frozen in the same manner as a picture often refers to a specific moment in time. An instant where time is at a standstill, making space for contemplation around past life, and serving as a reminder that life is ephemeral.

 

Parallel to this existential reminder, the flowers as sculptural elements carries within them the artist’s process of working with sorting, adapting and handling of the materials. They have been broken down into fragments through cutting and slicing, a process where the potential for transcendence of the material is essential. Within this cycle of creation the artworks are made into assemblages through gluing, embroidery, sewing and fabric processing. Finding their potential structure, their properties as surface, and their final form as artworks. I would like to insist on phrasing it as if the works find their form, because this is true to how Aslaug describes her process as being a dialogue with the materials, both physically and conceptually.

 

The positioning of the works in the gallery, both the flowers and the doors, are proportionally confronting the viewer’s own body. This makes room for imagining the artwork as a body. Entering this perspective opens for thoughts on the possibility that we might come in contact with the bodily experiences of the animal material, and with the artist’s experience of creating. The obvious paradox here being the idea of creation is connected to the creation of life itself.

 

The flowers and the doors are two series of works, which together make up the complete installation of the gallery. One immediately recognizes the true size of a door where the embroidered moulding on the doors draw up traditional well-known and safe images of home. The disturbing element is their organic form, the way they hang on hooks, like surreal slaughtered carcases without the ability to carry their own form.

 

What does it entail to walk through a door? The door can be a marker for an entrance or an exit. It can be the marker of a passage between the known and the unknown. The doors in this exhibition seem, with their somewhat grotesque hairy and sickly backsides, to communicate that’s entering through these passages is not without risk. Maybe the risk lies within what we are not able to see, and that Aslaug will not let us look away from – our own existence as creatures of sight.

 

 

Hanne Gudrun Gulljord, curator/public programming, Tromsø Kunstforening.