Å låne øyne å se med
Kaare Espolin Johnsons Kunstnerskap
Redaktør Aaslaug Vaa
2007

Stedsberetninger
Fem kunstneres forhold til lokalitet

 

Per Gunnar Eeg-Tverrbakk

 

Kunstnere som er presentert i denne boken, deler ikke noe felles kunstsyn. De arbeider dessuten med forskjellige materialer og teknikker, som grafikk, fotografi, video og installasjon. Det er likevel et aspekt som binder dem sammen: Hver på sin måte er kunstproduksjonene deres gjenfortellinger av steder. Det dreier seg ikke om steder de er invitert til å betrakte, men som de allerede er knyttet til, og som på ulike måter omgir dem. Det handler om hjemplassen, bomiljøet eller lokalkulturen de lever i. Kunsten deres antar form av stedsbeskrivelser som i neste omgang avdekker ulike oppfatninger av hva lokalitet eller sted består av, og hvilke avgrensninger disse kategoriene danner i forhold til omverdenen. For noen av kunstnerne danner stedet en åpning mot verden, et gitt punkt som farger deres forståelse, men som ikke blokkerer utsynet, eller utelukker utvikling og påvirkning. Andre ser stedet som et slags involveringspunkt som tillater produktive forskjeller å eksistere side ved side. For andre igjen representerer stedet en fremmedgjørende maktstruktur som hindrer meningsfull deltagelse.

Rune Johansen, Geir Tore Holm, Elisabeth Mathisen, Aslaug M Juliussen

Aslaug M Juliussen
Aslaug Juliussen opplever et sted og dets kultur fra innflytterens perspektiv. Hun er ikke født i Finnmark, men kom til Karasjok i voksen alder, etter først å ha tatt en kunstutdannelse i Oslo og København. Juliussen har levd i og med reindrift de siste 20 år, og har i løpet av den tiden tilegnet seg en kunnskap og innsikt andre i dette miljøet har fått fra barnsbein av – eller på ”cellenivå” som hun selv sier.

”Observatørrollen er for meg en annen måte å delta på”. Hennes innflytterbakgrunn innebærer at hun har en dobbel posisjon i relasjon til stedet.: Hun er både deltaker og betrakter. Et ståsted hun ikke kan fri seg fra, om hun så ønsket det. Denne posisjonen kan så vidt sies å være ”stedet” hun opplever omverden fra. Herfra, i grenselandet mellom iakttagelse og deltakelse , henter hun erfaringene som danner grunnlaget for hennes virke som kunstner.

Å ta del i noe, men samtidig fornemme en distanse, enten det er frivillig eller ufrivillig, kan hindre følelsen av tilhørighet. Det er en situasjon som for noen kan oppleves som problematisk, siden denne avstanden kan hindre følelsen av å høre til noe som helst sted. Andre vil si posisjonen gir adgang til frihet, uavhengighet og oversikt. Det gjør blant annet mulig å betrakte sin ”egen” kultur. Juliussen synes å bruke sin posisjon på en produktiv måte. Kanskje distansen, ”ikke på cellenivå”, angir det som gjør det mulig for henne å oppleve nærmiljøet på en måte andre ikke gjør. Filosofen Nils Oskal karakteriserer Juliussens kunst som blikk:

”Det er vanskelig å se det man ser med. Hvordan rette blikket
noe som man alltid har for øyet? Hvordan få frem det

usynlige i det synlige i det vi ser? Det er lettere å se
splinten i vår neste øye enn bjelken i vårt eget, heter det i Bibelen.
Det er mulig at bjelken ser vi ikke, fordi det er den vi ser med.

 

Juliussen gripes av elementer mange i nærmiljøet tar for gitt og som er så stor del av dem selv at de ikke ser dem, det vil si, de har ingen betraktende posisjon.

Hva er det Juliussen ser og gjør? Hun ser først og fremst reinen på en annen og ukonvensjonell måte, ikke bare som en ressurs i betydning kilde til mat og klær eller som trekkdyr. Også for Juliussen er reinen råstoff. Hun flår, renser og sorterer slik de andre reindriftsutøverne gjør, men hun har i tillegg en annen interesse. Hun fascineres av dyrets organer og komponenter på måter som gjør dem til råemner for skulpturer og objekter. Det dreier seg om en vilje og evne til å se verdi i noe hennes eget nærmiljø betrakter som verdiløse levninger. Gjennom  kunstutdannelsen  har hun fått en betraktningsevne som lokaliserer ulike betydningslag i substanser og materialer. Den bruker hun når hun gjør den døde reinen til utgangspunkt for fortellinger. Det skjer ikke ved bruk av ord, men gjennom formgivningen av objekter og skulpturer som har det felles at de består av sammenstillinger av materialer hentet fra dyreskrotten. Hun bruker et formspråk basert på montasjer av skinn, horn og ben som understreker de rytmer, kontraster og fasonger hun finner skjult i reinens skrott og anatomi. Det er imidlertid ikke snakk om en overfladisk estetikk eller formeksperimenter typisk for deler av modernismen. Hun forsøker ikke å fjerne materialiteten fra den verden den virker i. Det viser en undersøkende holdning til et sted og en kultur, ikke en bekreftelse eller idealisering av disse størrelsene.

Juliussen erfarer den usentimentale nærkontakten med liv og død som reinslakting innebærer, som noe naturlig og riktig. Samtidig ser hun gjennom de rent nytteorienterte sidene ved slaktingen. Det å slakte og flå blir for henne også symbolske handlinger, på samme måte som hun tillegger skinnet og skjelettet billedlige kvaliteter. Transformasjon er et nøkkelbegrep. Å gå fra en tilstand til en annen, å innta en ny skikkelse eller å gjenoppstå, er bevegelser som på ulike nivåer gjennomsyrer mange kulturers fortellinger. Både i dypet og på overflaten er slike fortellinger aktive som en del av religiøse forestillinger, myter og sagn.

Juliussens eget kunstnerskap rommer også transformasjoner. Fra den tilsynelatende dramatiske prosessen som omgir slaktningen, henter hun ut et materiale som blir renset, organisert og satt sammen til et nytt uttrykk, men med klare spor i seg etter opprinnelsesstedet som er selve reinen og den kultur som forvalter den. I sin nye form materialet videre i en annen sammenheng. Den flyttes fra en lokalitet fra en annen, og samtidig fra en lesning til en annen, fra slakteavfall til objekter for refleksjon og kontemplasjon, fra praktisk handling til observasjon.

HornRose består av patinerte reinsdyrhorn, reinsdyrhår, bomullsstoff og hudlim. Det er et av flere objekter der Juliussen tar utgangspunkt i kulen som grunnform. Ut fra kulen vokser det organiske former, reinhorn, som åpner og strekker seg ut og gir assosiasjoner til følehorn, tentakler, tagger eller greiner. Det som er åpenbart, er at verket skaper bilder som overskrider de materialene det består av. HornRose danner en egen verden med referanser til flere forskjellige skalaer. Det minner om det mikroskopiske frøet, en livsform, eller en klode med organisk liv. Verket åpner seg også for tolkninger i retning av en rituell gjenstand, eller et sofistikert designobjekt. Som kunstneren selv, bærer kunsten vitnesbyrd om et møte mellom ulike kunnskapsformer og livsanskuelser. Objektene hun lager, inkluderer en rekke orienteringer. De innbefatter den daglige omgangen med reindriftsnæringens aktiviteter, en innsikt i den sammensatte og mangfoldige samiske kulturens symbolske univers, kombinert med en interesse for andre kulturers mytologier og religioner, og, i tillegg, innflytelse fra den internasjonale kunstscenen.
Juliussens kunstnerskap uttrykker en type involvering i et sted, i hennes tilfelle innflytterens gradvise tilegnelse av lokalkunnskap, som fører frem til tilhørighet. Hennes situasjon viser at forholdet mellom identitet og sted er betinget. Det handler om hvem som er betrakter, og hvem som blir betraktet. Tilhørigheten hennes oppfattes ulikt, avhengig av hvor hennes kunstproduksjon blir vist. I Karasjok, der hun bor, representerer hun fortsatt den utenforstående. Utenfor Finnmark oppleves hun som reindriftskulturens representant, og som en person som gjennom sine arbeider gir innsikt i denne kulturen.