Group exhibition
PINONEER VOICES
Festspillene i Nord-Norge, Harstad 22-29 juni 2013

Ragnhild Kaarbø (NO), Ida Ekblad (NO), Aslaug Juliussen (NO), Astrid Svangren (SE), Joan Jonas (US), Donna Huanca (US)

Skjæringspunkter – Perspektiver på Aslaug M Juliussens kunstnerskap

Av Charis Gullicksson 2013

A S L A U G  M A G D A L E N A  J U L I U S S E N 

Aslaug Juliussens kunstverker kan sies å bygge bro mellom motsetninger. Arbeidene spiller i grenselandet mellom kunsthåndverk og billedkunst. Ved bruk av organiske og syntetiske materialer, sammen med impulser fra samisk kultur, tematiserer Juliussen samspillet mellom dyr og mennesker og får frem skjæringspunktet mellom natur og kultur. Kunstnerens møte med det nordnorske landskapet har stor innflytelse og utgjør en viktig del av arbeidenes uttrykk. Dette gjenspeile i kunstens valg av materialer – i hovedsak restprodukter av reinslakt.

Tekstil: Den røde tråd

Aslaug Juliussen (f. 1953 Lødingen) har uttrykt seg med tekstile materialer gjennom hele sitt kunstnerskap. Hun utforsker det kunstneriske potensialet i tekstil og ulike tekstil teknikker i kombinasjon med restprodukter fra reinslakt.

En tekstilserie i Juliussens kunstnerskap, er tre arbeider laget i 1997: Tiden, Sammenstøt – historiske spor og Spørsmål – min hjertens engel. Tekstilene er først ved og deretter brodert med hvit råd i forskjellige motiver, som en engel og en labyrint. Grunnleggende former som sirkel, kors og rektangel, fremkommer også i tekstilene. Engelen og labyrinten kan tolkes som metaforer for beskyttelse: opphold i labyrinten gir beskyttelse mot verden utenfor og engelen slår sine vinger om en rund eggelignede form. Labyrinten har noe forhistorisk over seg og kan spores tilbake til forhistorisk tid i ulike kulturer, blant annet fra Kreta og Hellas. Dessuten har labyrinter en lang tradisjon og sterk posisjon i nordnorsk kultur. Flere labyrinter, bygd av stein i naturen, befinner seg spredt rundt i Finnmark. Labyrintene er gåtefulle, og minner om samisk kultur og bosetting. Mange samtidskunstnere med nordnorsk tilknytning har brukt labyrintene son inspirasjonskilde.

Arvid Sveen (f. 1944) er en av dem, og hans sorthvit fotoserie Mytisk Landskap (1990-97) avbilder hellige steder og offerplasser, herunder labyrinter, i det nordlige landskapet. Sveen besøkte over 200 steder – de fleste i Finnmark, men også i Troms, Sverige, Finland, samt noen få i Nordvest Russland. Den finske kunstneren Marja Hellander (f. 1955) er annen kunstner som også har fotografert labyrinter. Hun avbilder seg selv i landskapet i tradisjonelle samiske regioner. Landskapet er et viktig bakteppe i hennes jakt på identitet i en dualistisk spenning mellom to kulturer – Hellanders urbane liv i Helsingfors og hennes samiske røtter i Utsjok, Finland. Guttorm  Guttormsgaard (f. 1955) monumentale Labyrint (1989-91) pryder Universitetsplassen i Tromsø. Verket fungerer som en vandringsplass og møtested og har etter hvert blitt et sterkt symbol assosiert med Universitetet.

Labyrinten som er et symbol for beskyttelse i Sammenstøt – historiske spor trekker paralleller til tekstilets tilknytning til kroppen. På tvers av geografiske forhold og kulturer, har vi alle et intimt forhold gjennom fysisk berøring med tekstiler. Tekstildesigneren Mary-Ann Hansen beskriver tekstilets nære forhold til kroppen som en ”medierende membran, som forbinder oss og verden…..i en dobbeltbevegelse: vi rører ved dem og bliver samtidig berørt av dem.”

Tekstilserien fra 1997 markerte et vendepunkt i Juliussens karriere og en overgang til tredimensjonalt arbeid og med skulpturelle objekter. Dessuten spiller installasjonen i rommet en stor rolle. Objektene blir sammenstilt på ulike måter avhengig av visningslokalene, slik at arbeidene presenteres som en installasjon. Utviklingen fra billedvev førte til frigjøringen av tekstile materialer fra en todimensjonal tradisjon til det tredimensjonale. Imidlertid fremstår tekstil som et vesentlig element , og en gjennomgående tråd i Juliussens kunstnerskap.

I senere arbeider har Juliussen inkorporert brukte klær i sine tredimensjonale verker. I Sv :Frosne Blomster (2009) ligger ni organiske vekster samlet på børstet stålplater. De blomsterlignende formene består primært av brukt skinnbekledning, samlet inn fra kunstnerens venner og familie. Bruk av inn skinnstoffet understreker det organiske og er en videreføring av Juliussens interesse for det estetiske  potensialet i materialer fra dyr. Hun bearbeider stoffet for å skape formene som er sammensatt av ulike typer materialer, blant annet årgangsmerker fra reinsdyr, horn, metalltråd, glass, håndlaget papir og streng.

Louise Bourgeois

I likhet med Juliussen sto Louise Bourgeois´(1911-2010) kunstnerskap i tett dialog med det tekstile feltet gjennom en lang karriere. Hennes uttrykk er ladet med følelser og emosjoner:
Seamstress
Mistress
Distress
Stress

Påvirket av den følelsesmessige uroen i sin barndom, samt en oppvekst i foreldrenes verksted for reparasjon av gobeliner, fokuserte Bourgeois hovedsaklig på dekonstruksjon og rekonstruksjon av tekstilformer. Edderkoppen er et fremtredende symbol de fleste forbinder med hennes kunstnerskap . Som en hyllest til sin mor, utførte Bourgeois på 1990-tallet en serie monumentale edderkoppskulpturer i stål, bronse og marmor. Maman (1990), en ni meter høy edderkoppskulptur som befinner seg utenfor Guggenheim Museum i Bilbao, hentyder til morsrollen, men også sees i forlengelse av det tekstile feltet – en vever som spinner ut av sin kropp og fanger minner trådene hun har spunnet.

I serien ”Celle” på 90-tallet anvendte Bourgeois egne klesplagg i flere av installasjonene. Cellene fremstår som bur-lignende strukturer av stålnetting med en døråpning inn til et interiør dandert med tekstiler, skulpturer og andre gjenstander hentet fra hennes eget liv. Betrakteren er fysisk ekskludert fra interiøret og må se gjennom gitteret og åpningen. Underliggende temaer som traume og smerte går igjen i verkene. Selv sa Bourgeois:

”The Cells represent different types of pain: the physical, the emotional and psychological, and the mental and intellectual. When does the emotional becomes physical? When does the physical become emotional: It´s a circle going around and around. Pain can begin at any point and turn in any direction.”

Et av hennes siste store prosjekter. The Damned, the Possessed and the Beloved (2011), befinner seg i Vardø, og er en del av Steilneset minnested – minnesmerket over de 91 ofrene fra hekseprosessene i Øst-Finnmark på 1600-tallet. Verket kan sees i forlengelse av Cellene, men her kan betrakteren entre verket gjennom en labyrintinngang. Verket befinner seg i et glasshus tegnet av den sveitsiske arkitekten Peter Zumthor  (f. 1943).

Bourgeois benytter i en serie frittstående skulpturer fra 1990-tallet kubeindeler i kombinasjon med egne klesplagg fra ulike deler i livet – som datter, ung kvinne, kone eller mor. Delikate feminine plagg til dels gjennomsiktige, i lys rosa stoff, henger fra robuste beindeler. Hennes bruk av klær er nært knyttet til emosjoner. Kunstneren anvender klær som symbol for minner: ”Clothing is also an exercise of memory. It makes me explore the past: how did I feel when I wore that. They  are like signposts im search for the past.” Beindelene henger fra metallrør på en frittstående struktur. Kunsthistoriker Griselda Pollock og Linda Nochlin har tolket sammensetningen av bart bein med provoserende feminine plagg som en bearbeidelse av fortiden.

Bourgeois´ behandling av bein fører til et rått og makabert uttrykk, mens Juliussen komponerer beinrester på en estetisk måte, som for eksempel i Forbindelser (2004). Dette verket består av seks meter tekstil i høydeformat og tre store gulvbaserte kuler. Tekstilens underlag består av en tynn organza med påsydde kvadrater i lin, behandlet med skjellakk. Kvadratene dammer hele flaten og skaper et repeterende geometrisk mønster, noe som står i kontrast til de utallige små hvit trådene. Hvert kvadrat har påsydd små biter av bein og tenner fra reinsdyr og glassknapper kjøpt i Paris. Denne sammenstillingen løfter beindelene frem som dyrebare gjenstander. Hver skatt antyder en skult historie. Verket avsluttes i begge ender med avhåret reinsdyrskinn.

Slakt: Skjult performance

Store deler av Juliussens liv har vært nært tilknyttet samisk reindriftskultur. I begynnelsen av 1980-tallet bosatte kunstneren seg i Karasjok hvor hun ble boende nærmere 25 år. Her arbeidet hun som kunstner parallelt med å drive reindrift sammen med sin familie. Dette miljøet har stor grad preget hennes kunstnerskap og gitt henne inspirasjon og ikke minst tilgang på en rekke forskjellige materialer, blant annet restprodukter fra reinsdyr: hår, hud, klover, magesekker, tenner, horn og bein. Et nært forhold til dyret har også ført til en annen dimensjon i arbeidet der kunstneren demonterer og setter lys på slakteprosessen. Juliussen bearbeider restproduktene ved å flå, koke, partere og rense. Hun ser potensialet ved materialet og henter frem noe ellers usynlig. Materialet får en ny karakter, forvandlet til noe vakkert og estetisk.

Selve reindriften er langt fra tilfeldig, men snarere en forlengelse av naturens rytmer og et ritual med flytting frem og tilbake hver høst og vår – naturens sykliske vekslinger. Dyreflokkens vandringer er regelmessige og foretas på de samme tider hvert år, fra vårflytting og kalvemerking til slakt og høstflyttingen. Selv om verkene ikke vitner direkte om slakt, er denne prosessen et viktig bakteppe for det endelige verkets indre egenskap, og kan slik fremstå som en skjult performance.

Slike prosesser trekker paralleller til arbeider av performancekunstneen Marina Abramamovic (f. 1946). I performancekunst er handlingen utført i en virkelig tid. Her kan vi trekke frem to sentrale verker hvor slakt og restprodukter fra dyr fremstår som en vesentlig del av arbeidet. I Cleaning the House (1996) sitter kunstneren midt i en stor haug blodige kubein. Med forsiktighet plukker hun av kjøttrester og vasker sore beindeler. I en annen performance Balkan Baroque (1995), står Abramovic tett inntil et skittent menneske skjellet og skrubber det rent med en børste. I begge verkene blir kunstnerens lange hvite kjole gjennomvåt av blod. Verket gir assosiasjoner til etnisk rensing som foregikk i kunstnerens hjemland i det tidligere Jugoslavia.

Tidsbilder
Tid som redskap har en fremtredende dimensjon i Juliussens kunstneriske prosess. Hun anvender tidkrevende teknikker tilknyttet tekstil – hun vever, knytter knuter og broderer. I arbeidet med verket kommer hun inn i en meditativ rytmisk prosess. Uttrykket blir systematisert og repetert i ulike sammensetninger. En slik tilnærming videreføres i bruk av restprodukter fra reinsdyret hvor hun selv sorterer og koker delene hun benytter i arbeidene. Dette kan man blant annet se i Sorteringer, tre arbeider Juliussen laget på slutten av 1990-tallet (97 og 99). Hvert verk består av en treramme som inneholder  en komposisjon av klover, tenner, eller musepiler (bein i bakfoten). Objektene er renset , men ellers ubearbeidet, og lagt tett inntil hverandre i flere rader slik at de fyller hele boksen og danner et mønster. Verkene består ofte av flere deler montert i form av installasjon. I bearbeidelse av materialet løfter Juliussen installasjonen frem og lar den gjennomgå en transformasjon. Videre kan tidsforståelsen tolkes i materialet, dyrets død, samt liv og bevegelse i landskapet som kontinuerlig gjennomgår forandringsprosesser.

Kuler

Kuleformen er  et stadig tilbakevendende tema hos Juliussen. Uttrykket er syklisk med verken begynnelse eller slutt. Metamorfose (2000), som er en utsmykking på Sametinget i Karasjok, Består av sytten mindre kuler montert i øyehøyde på en rekke langs veggen. Hver kule er viklet med bleket eller ubleket lintråd og podet med et stykke bein eller horn. Metamorfose trekker paralleller til Addendum (1967) av Eva Hesse (1936-1970). Hesse arbeidet med skulptur innenfor et abstrakt formspråk, hvor hun gjerne benyttet ukonvensjonelle materialer som glassfiber, tau, voks, metallnetting, osteklede og latex. Addendum består av sytten grå halvkuler av pappmaché montert i rekke på en lang horisontalliggende treplate. Platen er montert i øyehøyde på veggen. En taulengde er festet i midten av hver kule, drapert nedover på gulvet i uforutsigbare krøller. Delvis inspirert av minimalismens prinsipper anvender Hesse matematiske serier for å bestemme intervallene mellom kulene. Slik fjerner hun personlige referanser. Imidlertid introduserer hun et element av absurditet og uro – noe som ikke er i tråd med minimalismen. Hun ønsker  formidle noe forbi virkeligheten: ”non art, non connotative, non anthropomorphic, non geometric, non nothing, verything, but another kind, vivion, sort”. Uroen uttrykt i verkene stammer trolig fra Hesses opplevelse under andre verdens krig. Som tyskjødisk barn ble hun adskilt fra foreldrene og gjemt hos en kristen familie. Senere ble familien gjenforent og flyktet til New York i 1939 hvor hun ble boende frem til sin tidlige død.

Uro og spenning preger også Juliussens HornKjede (2006). Verket består av utallige biter av hvitpatinerte reinsdyrhorn. Årgangsmerker i hvit plast er festet mellom hver hornbit. Hornbitene er lenket sammen i en lang kjede og montert fritthengende i tre lenker fra tak. Store deler av kjeden er samlet i en haug på gulvet. Verket er preget av ustabilitet og en rytmisk bevegelse oppover. Horndelene vekker assosiasjoner til forgjengelighet og dødelighet, men også tegn på levd liv. Juliussens tilnærming til materialet gjenspeiler det temporale aspektet som er vesentlig i samisk kultur. Til slutt går alt tilbake til naturen. Iver Jåks (1932-2007) kunstnerskap var også preget av dette. Jåks lot seg inspirere av elementer i naturen. Skulpturen forandrer form etter hvert som naturen går sin gang og materialet forvitrer. Derfor var han heller ikke interessert i konservering av verkene. Han behandlet objektene med varme, kulde og vann, mens fargevariasjonene ble oppnådd ved å utsette tregjenstandene for sol. Et sentralt  trekk ved Jåks´og Juliussens kunst er stadig utforskning av de forskjellige materialenes potensial.

Identifisering og systematisering

Stort sett anvender Juliussen organiske materialer i arbeidene. Imidlertid er årgangsmerker i plast et eksempel på bruk av syntetiske materialer – for eksempel i Sv: Frosne Blomster og HornKjede. Årgangsmerker er et verktøy man benytter i forbindelse med merking av husdyr, i dette tilfellet reinsdyr. Kombinasjonen av bokstav, tall og farge gir opplysninger om eieren , samt dyrets alder og kjønn. Som flokkdyr ferdes reinsdyr over vidda i store grupper som kan telle flere tusen. Årgangsmerkene tilhører en annen dimensjon, de peker mot individet og det enkelte dyret som inngår i en større enhet. Dette omhandler fundamentale aspekter av livet og dyrets hierarki. Her kan man dessuten trekke paralleller til menneskets verden, som for eksempel militæret, som benytter identitetsbrikker på soldatene. I Merkede & Umerkede Posisjoner (2006/09) fremkommer flere små hvite firfisler i plast viklet med bleket lintråd og som er merket med årgangsmerker i hvit plast. Verket minner om den koreanske kunstneren Do-Hu Suh (f. 1962) som nylig utførte Grass Roots Square (2012) utenfor Regjeringsbygget 6 (R6) i Oslo på oppdrag fra KORO. Suh benytter ofte miniatyrleketøy i sine installasjoner, der han utforsker forholdet mellom individualitet, kollektivitet og anonymitet. Objektene i Merkede & Umerkede Posisjoner er sammenstilt med en stor kule podet med spisse deler av patinerte reinsdyrhorn. Kulen er gulvbasert og viklet inn med sort lintråd og strimlet sortgarvet reinsdyrhud. De utallige viklede trådene uttrykker en indre kraft og spenst. En energisk uro er oppbundet i kulen.

Tråd, hud og hemmeligheter

I flere prosjekter har Juliussen arbeidet med tittebokser som inneholder ulike sammenstillinger av bein, klover  og horn, samt tenner i kombinasjon med tekstil. Fra Oktoberhagen I-III (2003) kan sees i forlengelse av Dopmu ja Dávttit/Støv og Bein (2003) – en utsmykking på Hurtigrutens ”Midnatsol”. Fra Oktoberhagen I-III består av tre kasser montert på vegg, som inneholder ulike objekter i glass, avhåret reinskinn, klover hestehår og lintråd.

Sonya Kelliher- Combs (f. 1969); Nome, Alaska) arbeider med sammensetning av tekstil og dyrehud for å fremstille hemmeligheter. Verkene omhandler noe skjult, mysterier og det ukjente. I Maleriene består lerret av strukket hvalrosshud fargelagt med flere akryllag. Diverse materialer, som blant annet menneskehår, gir verkene en sensuell karakter.

Trådene i Juliussens arbeider kan binde en kule sammen i spenning eller kan skildre motiver i en tekstil. Kelliher-Combs bruker tråd som symbol for slektslinjer og noe fortrengt fra generasjon til genrasjon. Nålen kan sees som et symbol for makt og reparasjon hos Louise Bourgeois . Forfatter Paulo Herkenhoff foreslår følgende:

The needle, then, represents Bourgeois´phenomenological urge to join together tightly and to form from within a diagram of her own existential condition and fear of separation and abandonment….But to repair is to reconcile with an object, and this is not only symbolic of Buorgeois´psychological need to be reconciled with her past, but also connects her to the need of her mother´s workshop.”

Også Juliussen benytter nålen til å binde sammen. Dette ser vi for eksempel i Merkede & Umerkede Posisjoner (2006/09), der årgangsmerket er festet til firfislen med en nål. Nålen er et interessant bindeledd til det tekstile felt.

Dobbeltbevegelse

Juliussen omstrukturering av reinsdyrslakt henter frem materialets iboende egenskaper. Ødeleggelse er et viktig ledd i skapelsesprosessen. Imidlertid er det ikke bare rester igjen. Hun dekonstruerer tradisjonelle materialer som tekstil (lin, ull og bomull) og reinsdyrrester ned til et grunnleggende plan. Deretter anvender hun tradisjonelle teknikker for å rekonstruere og skape en ny virkelighet. Denne synliggjøringen muliggjøres ut fra hennes nære forhold og lange erfaring med dyret, samt innflytelse fra samisk kultur. Bearbeidingen av materialet er tidkrevende. Hun skjærer, flår, knytter knuter, parterer, broderer og sorterer. Materialene bærer med seg historier som lever videre i nye former mellom en rekke skjæringspunkter. Vekselvirkningen ender ofte i dualistiske fremstillinger mellom det indre og det ytre og mellom dyr og mennesker.

Charis Gullicksson (f. 1982) er kunsthistoriker og konservator ved Nordnorsk Kunstmuseum.